Normaliseringen av pedofili i den sekulære bevegelse

Storbritannia rystes for tiden nesten daglig av nye pedofili skandaler. Det er snakk om kjente personer fra underholdningsbransjen, politikere helt opp til høyeste hold, og ikke minst barneverninstitusjoner er i søkelyset.

En av de store tv-personlighetene i England har siden sent på 60 tallet vært  Jimmy Savile. Han ble hele folkets yndling og fikk venner hos politikere, og personer innen kongehuset som prins Charles. Savile fikk og den britiske imperieordenen (ridderorden) av dronning Elisabeth for sin tjeneste til landet.

På 90 tallet begynte det å komme ut rykter om Savile og hans misbruk av mindreårige. Aviser hintet forsiktig om han likte unge jenter, men alt ble dysset ned.

Det har nå etter Saviles død i år kommet ut over 450 personer som har fortalt om misbruk fra han, og BBC er i en intens krise for å ha dekket over hva som skjedde. Til nå har toppsjefen for BBC, samt flere andre innen bedriften blitt sparket fra sine poster grunnet Savile saken, og flere hoder forventes å rulle.

Savile var en person de færreste kunne tro hadde utført slike brutale handlinger. Sjokket ligger over England, mens saken ser ut til å eskalere steder de færreste kunne drømme om. Det kommer daglig ut nye historier om hvilken pervertert sjel han var, og en av de er historien om Savile og hans nekrofili.

Den historien fikk meg til å tenke på en bloggpost fra  Human Etisk Forbund (HEF) sin mest profilerte blogger, Gunnar Tjomlid. Han er skribent for HEF sine magasiner, foredragsholder for samme bevegelse, deriblant deres konfirmanter. Tjomlid skriver som følger om nekrofili i sin post kalt «nekrofili-et seksuelt overgrep mot liket?»:

«Hvis den nekrofile handling ble begått uten at noen fikk vite om det, ville det etter mitt syn ikke være problematisk i det hele tatt. Det er vanskelig å se at det skal være noe moralsk galt med å ha sex med et lik, med hensyn til liket i seg selv. Liket trenger ingen rettslig beskyttelse ettersom det er en like verdiløs gjenstand som jorden den er begravet i.»

De fleste mennesker har en intuitiv avsky for barnemisbruk, og skal man bryte ned den følelsen må det skje gradvis gjennom en mykgjøring som går over mange år. Samtidig må man fjerne følelsesaspektet-intuisjonen som hos de fleste er sterk på hva som er rett og galt.

Ved å bruke «rasjonalitet» og vitenskap kan man fjerne mye følelser, og dermed diskutere saken på et annet plan. Nå vil sikkert mange rynke på nesen og tenke dette er bare konspirasjonsteori, men det er ikke mine ord. Ordene kommer fra en av verdens fremste eksperter på området, Judith Reisman. Hun viser til dette flere ganger, blant annet i  forbindelse med en  «akademisk» pro-pedofili konferanse i Baltimore 2011:

«Child advocate Dr. Judith Reisman, a visiting professor at Liberty University’s School of Law, said the conference is part of a strategy to condition people into accepting pedophiles.  «You don’t change the nation in one fell swoop; you have to change it by conditioning.»

Judith Reisman er et navn man bør merke seg i denne debatten. Hennes karriere er lang innen undersøkelser av barnemisbruk, og hun har blant annet vært vitenskapelig konslulent for 4  amerikanske regjeringers justisdepartement,undervisningsdepartement samt departement for helse og Human Services.

«She is listed in Who’s Who in Science & Engineering, International Who’s Who in Sexology, International Who’s Who in Education, Who’s Who of American Women, The World’s Who’s Who of Women, etc.

Based on her work, The German Medical Tribune and the British medical journal, The Lancet demanded that the Kinsey Institute be investigated for deliberately covering up massive sex crimes against children and fraudulent science.»

Det er hos Kinsey som nevnes der på slutten største del av den akademiske  pro-pedofile kampanje startet.

Alfred Kinsey var en amerikansk sexolog som i  1948 og 1953 kom ut med  bøker kalt Sexual Behavior in the Human Male og Sexual Behavior in the Human Female.  De ble mer kjent som «the Kinsey reports«, verdens første vitenskapelige rapport om vår seksualitet. Historien om Kinsey’s liv ble i 2004 filmatisert med Liam Neeson i rollen som Kinsey.

Det finnes en pen og pyntelig versjon av denne historien. Den som ble filmatisert samt den vi finner på Wikipedia med linker videre til blant annet sekulær humanistiske tidsskrifter hvor han blir forgudet. Der blir vi fortalt hvordan Kinsey’s undersøkelser ble med på å skape det liberale synet vi i dag har på seksualitet, og hans rapport blir kalt en av de viktigste vitenskaplige bøker fra forrige århundre. Store deler av skolers seksualundervisning er basert på arbeid fra Kinsey, og det finnes et Kinsey institutt som er toneangivende i dagens debatt på området.

Men så finnes det en annen versjon. En grusom, mørk versjon som blir dysset ned.

Kinsey’s vitenskap har  gjennom undersøkelser fra blant annet Judith Reisman blitt funnet å være juks, og ikke bare det, men metodikken som er brukt for å finne resultatene er så ille man ikke kan tro hva man leser. Det er en blanding av intervjuer fra pedofile som forteller hvor ufarlig, og lite skadelig det var for barna de misbrukte, mens kriminelle og prostituerte sine seksualvaner ble fremstilt som et gjennomsnitt av befolkningens sexvaner.

Kinsey var opptatt av barns seksualitet, og lagde studier på over 300 barn i den sammenheng (kanskje var det over 2000). Hva som skjedde i de studiene er noe av det mest fryktlige man kan tenke seg barn kan utsettes for, og kan leses mer om her gjennom ord fra Judith Reisman og andre.

Poenget bak de «studiene»? Bevise at barn har seksualitet fra fødsel av, og deres påfølgende rettighet til å kunne «nyte» sex  fra det øyeblikk de var født.

«Kinsey insisted that with the right assistance children could enjoy ‘orgasms’ from the moment they were born»(Tim Tate,The Observer, August 9, 1998)

Reisman’s grundige undersøkelser av Kinsey’s «vitenskap» førte til at blant annet the Lancet kom ut med denne kommentaren :

«The Kinsey reports claimed that sexual activity began much earlier in life…. and displayed less horror of age differences and same-sex relationships than anyone at the time imagined. It was as if, to follow Mr. Porter again, «Anything goes».

«In Kinsey, Sex and Fraud, Dr. Judith A. Reisman and her colleagues demolish the foundations of the two reports … Kinsey et al questioned an unrepresentative proportion of prison inmates and sex offenders in a survey of «normal» sexual behavior. Presumably some at least of those offenders were also the sources of information on stimulation to orgasm in young children that can only have come from pedophiles»  The Lancet, (Vol. 337: March 2, 1991, p. 547)

Hva er pro-pedofili, og hvordan utføres det?

Professor i sosiologi Mary de Young gikk i 1989 gjennom litteraturen som pro-pedofile organsisajoner hadde ute i offentligheten for å påvirke opinionen.  Hun fant at de hadde klare strategier som:

Nøytral ordbruk:
«scientists should focus on the young person’s perception of the experience: A willing encounter with positive reactions would no longer be considered to be sexual abuse; instead, it would «be labeled simply adult-child sex (Rind et al.1998)

Redefinere utrykket «seksuelt misbruk av barn»:
«Redefine or restrict the usage of the term «child sexual abuse», recommending a child’s «willing encounter with positive reactions» be called «adult-child sex» instead of «abuse» (Rind et al 1998)»

Promotere ideen «barn kan ønske sex med en voksen»:
(Rind, Riegel,)

Stille spørsmål om pedofili gjør noen skade for barnet:
«The acts themselves harm no one, the emotional and psychological harm comes from the ‘after the fact’ interference, counseling, therapy, etc., that attempt to artificially create a ‘victim’ and a ‘perpetrator’ where neither exists.(Riegel 2000)

Promotere nøytral vitenskap om pedofili:
«Edward Brongersma, have argued that investigators of child sexual abuse have biased views, and calling for a less»emotional» approach to the subject  «(Brongersma 1990).

Det finnes flere trekk enn de som  Mary de Young viste til, aktivisme for å senke den seksuelle lavalder er en annen av de viktige sakene.

Finnes det fellestrekk for Riegel, Rind og Brongersma, som  har utført de studier det her vises til?

Brongersma:
«He was primarily known as a defender of the rights of paedophiles and an advocate of more lax legislation on public morality.»

Rind:
«After a careful examination of the evidence, it is concluded that Rind et al. can best be described as an advocacy article that inappropriately uses science in an attempt to legitimize its findings.»

Riegel:
«Dave Riegel is an «out» pedophile activist who spends a lot of time writing about pedophilia and infiltrating main-stream media Websites, spreading pedophile propaganda, with his group called the BoyLove Media Watch. He is an author on the subject of pedophilia and has been involved in many online pedophile organizations, including Safe Haven, Free Spirits Coalition.»

David Riegel, a pedophile activist who has written numerous books on the subject of pedophilia (many of which can be found on Amazon.com),

HEF sin mest profilerte blogger, skribent for HEF, foredragsholder for samme bevegelse, deriblant deres konfirmanter, bruker og de samme personer i sin virksomhet flere ganger. Se bare her:

«Gunnar Roland Tjomlid

Ja, Judith Levines «Harmful to Minors» bør leses av alle som har en mening omkring dette tema.  Anbefaler også «Could they ALL have been WRONG?» av David L Riegel.»

«Harmful to minors», som er Tjomlids første anbefaling er en kontroversiell bok som har skapt mye storm. Boken er et forsvar for teorier om at sex mellom barn og voksne nødvendigvis ikke er skadelig,og dokumentasjonen er hentet fra blant annet pedofile, og pedofile organisasjoner som NAMBLA. Boken er anbefalt flerfoldige ganger av Tjomlid.

«The book depends heavily on pedophile sources, including works touted by the North American Man-Boy Love Association.

Levine cites uncritically such academics as Theo Sandfort, a member of the editorial board of Paidika: the Journal of Paedophilia, which once ran a notice that told readers the journal is edited by self-admitted pedophiles. Levine identifies Sandfort only as a «psychologist.» One of Sandfort’s articles is «The argument for adult-child sexual contact: A critical appraisal and new data.» Another is «Pedophile relationships in the Netherlands: Alternative lifestyle for children?»

How about Edward Brongersma, another Paidika board member, whose book Male Intergenerational Intimacy is cited on page 247 in note 47? He was convicted for having sex with a 16-year-old boy, and was the editor of Loving Boys: A Multidisciplinary Study of Sexual Relations Between Adult and Minor Males.

Levine finds numerous ways to cite Lawrence A. Stanley, who was arrested last year on child porn charges in South America. One of the references is to an article he wrote for Playboy magazine titled «The Child-Porn Myth.»

Then there is Johns Hopkins Professor Emeritus John Money, who told Paidika that he saw nothing pathological about a 12-year-old boy having a sexual relationship with an older man, and presided over the sexual mutilation of a boy whom he then tried to insist could be raised as a girl. Money wrote that the transformation was successful, even though the boy rebelled, wore boys’ clothing and eventually had a surgical reversal. The account is recorded in the book As Nature Made Him, by John Colapinto. Levine calls Money «one of the foremost authorities on sexual abnormalities.»

Så Riegel’s bok. En bok av en åpen pedofili aktivist. Vil sannsynligheten for at den er nøytral uten skjevheter være til stede?

Boken er utgitt på SafeHaven Foundation Press, et forlag og en forening som har som formål å promotere «responsible relationships between boys and older males.». Den blir beskrevet som en pro-pedofil forening, noe som kommer klart frem på nettsiden deres hvor Riegel og Vern Bullough er å finne på første side.

Dette er hvordan Google bøker beskriver Riegels bok:

«Thoughts by Physicians, Philosophers, Psychologists, Professors, a Judge, an Attorney, and a Hacker about Sexually Expressed Relationships Between Boys and Older Males»

Her i en diskusjon fra i fjor, bruker Tjomlid Brongersma og Kinsey rapporten som dokumentasjon på at pedofile egentlig ikke er pedofile, men bare litt stresset.., under familiært press eller ikke finner en voksen partner.

Hva finner man ellers på Tjomlids blogg? IPCE er en side han ofte linker til i sin dokumentasjon:

«IPCE, formally known as the International Pedophile and Child Emancipation, is a pro-pedophile organization formed in the early 1990s. It is an umbrella organization which acts as a repository for articles and discussions about and by pedophiles, concerning the abolishment of age of consent, the rights of pedophiles to have sex with children, and the rights of children to have sex with adults. The articles it hosts are written by pedophiles around the world, which are associated with every other known pedophile organization, including NAMBLA, the PNVD, the Montreal Ganymede Collective, and the numerous pedophile websites, both actively online today, and defunct.»

Her kan vi se Tjomlid linker til IPCE, og bruker Rind studien som dokumentasjon.

Rind 98 studien er vel den mest omtalte pro-pedofili studie som finnes, og den er ganske enkelt slakta på alle måter. Wikipedia har egen artikkel om hvor dårlig den er, og J S Halvorsen har i tidskrift for Den norske legeforening gått grundig gjennom den. Utenom knusende kritikk av studiens metodikk, kirsebærplukking,målefeil osv, er det og greit å få med seg dette:

«De tre forfatterne, Rind, Tromovitch og Bauserman er blitt kritisert og anklaget for sine sympatier og tilknytning til pedofile miljøer. Rinds forskningsinteresse har vært sex mellom voksne og barn, spesielt mellom menn og gutter. I 1993 publiserte Rind og Bauserman (38) en studie hvor de undersøkte collegestudenters holdninger til sex mellom menn og gutter. Konklusjonen i studiet var at de advarte mot bruk av negativ terminologi, begrep som offer og skadelig.»

Dette vet selvfølgelig Tjomlid, kritikken mot den har han hørt i mange år men har lar den fortsatt ligge på sin blogg flere steder slik som her eller her hvor han beskriver den på følgende måte:

«En av de få store, gode studier som er gjort på området (Rind et al) viste at de negative konsekvensene ved seksuelle overgrep mot barn var relativt små.»

Her er en en annen omtale fra Tjomlid om Rind studien, og uthevingen av ordet «ikke» er hans egen:

«En mye omtalt studie utført av Rind m.fl. («A meta-analytic examination of assumed properties of child sexual abuse (CSA) using college samples») viste at seksuell kontakt mellom barn og voksne som hovedregel IKKE påfører barn alvorlig skade. Dette er en metastudie som undersøker 59 andre studier, og konklusjonen er meget klar»

Her forklarer Tjomlid hvordan han forlater vitenskapen og lar magefølelsen bestemme, mens han etterpå nok en gang bruker Rind studien for å underbygge sin argumentasjon. Denne gang om den seksuelle lavalder som han mener bør senkes til 12-13 år:

«Magefølelsen min sier 14 år, men basert på erfaringer og statistikk fra andre land er det egentlig lite som taler i mot å ikke like godt senke den til 12 eller 13 år.»

I en kommentar fra Tjomlid kan man igjen finne det samme, ønsket om lavere seksuell lavalder. Det blant linker folk sender inn fra IPCE, og bokanbefalinger som «harmful to minors«:

«Derfor synes jeg strengt tatt 12 år kan være en grei absolutt seksuell lavalder, slik som på Island, og med særskilt vern opp til 16 eller 18 år, hvor terskelen for å kunne siktes for seksuelle overgrep kanskje ligger lavere enn ellers.»

For en person som skriver så mye om tema som Tjomlid gjør, så er det utrolig mange usannheter som sniker seg inn, og det burdes i allefall forventes at man sjekker de enkleste ting når man skriver om et så alvorlig tema. På det tidspunktet Tjomlid skrev at han ønsket seg 12 års seksuell lavalder slik som på Island, så var det 15 års seksuell lavalder der, og den har aldri vært 12 slik han hevder.

En annen ting Tjomlid gjør i sin blogg er å linke direkte til en side for pedofile på denne måten:

«Pedofili.info  Jeg fant i dag en webside som virkelig har gått grundig til verks å i studere historien og status på «kampen mot barneporno» i Norge.»

På websiden Pedofili. info som Tjomlid linker til finner man for eksempel ord som disse under rubrikken «5 myter om pedofili«:

«Vi baserer vår oppførsel på vår evne til å sette oss inn i andre menneskers væren. Dette kalles empati. Pedofile har (kanskje mer enn andre) en evne å se på barn som hele mennesker, til å behandle dem med respekt og identifisere seg med dem. Derfor vil vi ikke utsette dem for ubehageligheter.»

Myte 3 : Alle pedofile vil ha sex med fireåringer

Feil. Jeg har aldri villet ha ‘sex med fireåringer’. Flertallet pedofile, meg selv inkludert, er tiltrukket unge rundt ti-elleve, med et aldersspenn fra syv år til fjorten år.

«Jeg er ikke interessert i ‘barn’. Jeg er interessert i unge mennesker. ‘Barn’ for meg er en betegnelse på dem som ikke er bevisste om seg selv. ‘Barn’ har snørr under nesen og roper på mamma. Unge mennesker derimot, har en erotisk utstråling fordi de vet at de er til og er attråverdige.

Jo, det finnes pedofile som er tiltrukket de på fire også. Behovet for kroppskontakt kjenner ingen alder. Da gjelder det bare å ta ekstra hensyn og være ekstra forsiktig. «

Pedofili.info siden linker Tjomlid og til her, og her. I siste tilfellet bruker han den som bevisføring på at pedofile føler kjærlighet for barn, og av den grunn lever et liv i sølibat, da de vet deres handlinger kan skade barnet..

Bloggene til Tjomlid om barneporno og pedofili er skrevet på en suggerende måte. Skal man greie å ha noe som helst gjennomslag for den agendaen må man være diskre, og jobbe med den menneskelige psyke.

En teknikk man ser hos Tjomlid er en slags type dobbeltsnakk, eller dobbeltanker. Man blir presentert argumentasjon begge veier, og mange blir sittende igjen med to ideer som aksepteres på samme tid. Den følelsesmessige argumentasjonen som forteller oss vi er alle mot seksuelt misbruk av barn, men på samme tid får vi motstridende informasjon gjennom studier, «fakta» og  rasjonalitet.  Falske dilemma er en annen variant, hvor vi ikke blir presentert for andre alternativ, men må ta stilling til ett av to onder.

Samtidig, mye synsing om et tema som er betent , slik som disse ordene fra Tjomlid.  Vanliggjøring av pedofili.

«Det faktum at de aller fleste menn kan oppleve seksuell opphisselse av mindreårige jenter, er et faktum man ønsker å undertrykke og tabubelegge.»

Tjomlid holder mange foredrag for HEF, deriblant deres konfirmanter og unge. Der forteller han om sin blogging, slik at det publikumet og kommer til hans blogg.

Her fra humanistisk ungdom sin side hvor det skrives om Tjomlids forestående foredrag på deres sommerleir:

«Gunnar Tjomlid (kanskje kjent for mange som @CiViX på nettet) er nok absolutt verdt å få med seg, og hans foredrag «En blogger avslører humbug og lureri» blir nok interessant for mange. Etter å ha lest litt av bloggen hans, «Unfiltered Perception» (http://tjomlid.com), der han ofte skriver om kritisk tenkning, alternativ behandling og lignende, er jeg sikker på at foredraget hans kommer til å bli både interessant og lærerikt. »  

En annen bok man kan finne i Tjomlids bokhylle er «The trauma myth» av Susan Clancy.

Clancy er kognitiv psykolog med spesialfelt på hukommelse og falske minner.

«In January 2010, Perseus Books published her book The Trauma Myth,[6] in which she suggests that child sexual abuse is rarely a traumatic experience for the victims at the time it occurs,»

Frem til tidlig 90 tall var den vanlige tanken hos folk flest, at barn og voksne som fikk tilbake minner de hadde fortrengt om seksuelt misbruk, var offer, og fikk sympati. Den sympatien fikk så en markant forandring.

Pamela og Peter Freyd er et ektepar fra USA som i 1990 ble beskylt av deres datter Jennifer for å ha seksuelt misbrukt henne gjennom tenårene. Jennifer  var da en voksen kvinne, psykolog og forsker på hukommelse, og hun fikk tilbake minner om misbruket  når hun var i terapi for et ikke relatert problem.

Hennes foreldre nektet for misbruket, og sa det var terapien til Jennifer som hadde utløst falske minner. De tok kontakt med andre foreldre i samme situasjon, og ekteparet Underwager-Wakefield som jobbet med foreldres rettigheter i overgreps saker. I 1992 startet de sammen med andre en organisasjon kalt «False memory syndrome foundation«(FMSF).

FMSF fikk med seg noen psykiatrikere, advokater, og personer som Martin Garner som i sin tid var med på å starte den sekulær humanistiske organisasjonen CSICOP. De kjørte en knallhard mediastrategi, fikk overgrepsaker med falskt minne ut i offentligheten, og media bet på.

I løpet av de to neste år ble mediebildet på seksuelle overgrep mot barn forandret.

Sosiolog Katherine Beckett gjorde en studie på hvordan media forandret seg i forhold til falske minner hos seksuelt misbrukte. I 1991 var 80% av historier om gjenfunnede minner hos de som var seksuelt misbruk som barn, vinklet sympatisk i forhold til offeret, og det ble sjelden satt spørsmålstegn ved troverdigheten av de.

3 år senere var det bildet snudd opp ned. 85% av medias historier var da fokusert på falske beskyldninger om seksuelt misbruk. Falske minner var ofte involvert i medias historier, og Beckett krediterte FMSF for forandringen som der skjedde.

En måte man kan forandre medias retning, og deretter opinionen på, er å skape inntrykk av at dette er noe som mange opplever. FMSF oppga medlemstall som var opp til 11 000 i løpet av de to første år, men en metastudie viser tallet var mer rundt 2000 eller lavere.

Denne forandringen i folks oppfattelse av problemet har hatt store negative konsekvenser for offer av seksuelt misbruk. Tall fra Canada viser at over halvparten av kvinnene som kom frem med historier om seksuelt misbruk som barn, ble beskyldt for å ha falske minner, selv om bevisene var overveldende for det motsatte. Dette fører til økt depresjon,usikkerhet, og flere som kvier seg for å komme ut med sine historier.

Mange navn hos FMSF er og aktive hos CSICOP, og når man googler de to navn sammen kan det se ut som pandoras eske åpner seg. To CSICOP medlemmer som ofte blir brukt i media er James Randi og  Elisabeth Loftus. Sistnevnte er vel kanskje den mest profilerte forsker innen FMSF, og hennes utflukter  på den alternative siden av etikk og vitenskap har ført henne inn i problemer mange ganger.

Så da må man spørre seg. Har false memory syndrom (FMS) noe vitenskapelig tyngde som et reelt syndrom?

Det er gjort mange studier på det og de virker alle entydige. FMS kalles for pseudovitenskap, er ikke en godkjent diagnose, og i hovedsak bygd på fortellinger fra personer som er beskyldt for seksuelt misbruk.

«A review of the relevant literature demonstrates that the existence of such a syndrome lacks general acceptance in the mental health field, and that the construct is based on a series of faulty assumptions, many of which have been scientifically disproven. There is a similar lack of empirical validation for claims of a “false memory” epidemic. It is concluded that in the absence of any substantive scientific support, “False Memory Syndrome” is best characterized as a pseudoscientific syndrome that was developed to defend against claims of child abuse.»

Det er ikke sort hvitt, noen har falske minner, men gjennomgang av litteraturen på området viser det er så lite som 1-3% .

Så hvordan kan en så liten gruppering greie å snu vår tro om falske og ekte minner hos personer som har blitt seksuelt misbrukt som barn?

Det samme spørsmålet stiller og Mike Stanton seg. Han er Pulitzer vinner i undersøkende journalistikk, og har i sin meget gode artikkel » u-turn on memory lane » mye å si om FMSF sine metoder:

“Rarely has such a strange and little-understood organization had such a profound effect on media coverage of such a controversial matter. The foundation is an aggressive, well-financed p.r. machine adept at manipulating the press, harassing its critics, and mobilizing a diverse army of psychiatrists, outspoken academics, expert defense witnesses, litigious lawyers, Freud bashers, critics of psychotherapy, and devastated parents.»

Det er enormt mye materiale om hvordan FMSF behandler sine motspillere. Her i Confessions of a Whistle-Blower: Lessons Learned forteller Anna C. Salter hva hun opplevde når hun skulle lage en enkeltstudie av to av grunnleggerene av FMSF sin sak:

I»n response, Underwager and Wakefield began a campaign of harassment and intimidation, which included multiple lawsuits; an ethics charge; phony (and secretly taped) phone calls; and ad hominem attacks, including one that I was laundering federal grant monies. The harassment and intimidation failed as the author refused demands to retract.»

Denne websiden har samlet mange slike historier, og det danner seg et bilde av en lite hyggelig organisasjon.

Underwager, som er en av grunnleggerne av FMSF ga dette svaret til pedofili magasinet Pedika på spørsmål om «Is choosing paedophilia for you a responsible choice for the individual?»:

» Certainly it is responsible. What I have been struck by as I have come to know more about and understand people who choose paedophilia is that they let themselves be too much defined by other people. That is usually an essentially negative definition. Paedophiles spend a lot of time and energy defending their choice. I don’t think that a paedophile needs to do that. Paedophiles can boldly and courageously affirm what they choose. They can say that what they want is to find the best way to love. I am also a theologian and as a theologian, I believe it is God’s will that there be closeness and intimacy, unity of the flesh, between people. A paedophile can say: «This closeness is possible for me within the choices that I’ve made.» Paedophiles are too defensive. They go around saying, «You people out there are saying that what I choose is bad, that it’s no good. You’re putting me in prison, you’re doing all these choices. Now whether or not they can persuade other people they are right is another matter»

Mye av forskningen rundt gjenfunnede og falske minner blir og brukt mot barn i saker som omhandler rituelle satanistiske overgrep. På det feltet har Norge en person som har utmerket seg i media ved å skrive mye om det. Tidligere leder i foreningen Skepsis, Asbjørn Dyrendal. Han har enorm mengde artikler i media angående satanisme, og de gåri hovedsak alle ut på å debunke at satanistiske overgrep skjer.

Utnyttelse av media har alltid vært noe som CSICOP (moderorganisasjonen til skepsis ) har vært bevist på, og det samme skjer i Norge hvor man kan se en voldsom mengde personer rundt grupperingen skepsis innen aviser og tv. Dyrendal ble kåret best i klassen med flest artikler i media i 2006.

Tar man en rask titt på Dyrendals dokumentasjon, vil det samme bildet  som hos Tjomlid dukke opp.

Han benytter seg av pseudovitenskap og  pro-pedofile sine synspunkt. Se bare her i en artikkel fra 2007 kalt Psychology and the Satanic Ritual Abuse Controversy. A Brief Research Review, hvor Dyrendal bruker Underwager, mannen som støtter pedofili gjennom guds ord, som bevisførsel hele 6 ganger:

«Underwager reportedly told a group of British reporters in 1994 that «scientific evidence» proved 60% of all women molested as children believed the experience was «good for them» (Ibid).»

Her en bokomtale fra Dyrendal, som roser Paul McHugh opp i skyene. McHugh var og en av grunnleggerne for FMSF. Her derimot er det utdrag av andre ting det kan være vært å få med seg om McHugh:

«McHugh…is the man whose report to the court in one case stated that a defendant’s harassing phone calls were not obscene – including the call that detailed a fantasy of a 4-year-old sex slave locked in a dog cage and fed human waste.»

At least eight men have been convicted of sexually abusing Maryland children while under treatment at the “sex disorders” clinic McHugh runs at Johns Hopkins University School of Medicine – abuse the doctors did not report, citing client confidentiality. When Maryland law was changed to require that doctors report child molestation, the clinic fought it and advised patients on how to get around the law.»  Brown, D; Frischholz E, Scheflin A. (1999). “Iatrogenic dissociative identity disorder – an evaluation of the scientific evidence»

”The problem with McHugh’s publications on MPD/DID, like those of Mersky, is that they are mere speculation.». The Journal of Psychiatry and Law XXVII No. 3-4 (Fall-Winter 1999):549–637. p. 604 – 605 »

Slik kan man fortsette med flere navn som Dyrendal støtter seg til, og felles for mange av de er at de og har blitt beskyldt for å seksuelt misbruke sine barn, noe som lett skaper en enorm skjevhet i deres utspill da det sterke interesser ute å går . Mark Pendergrast er nok et eksempel på det. En mann beskyldt for seksuelle overgrep mot to av sine døtre, aktiv innen FMSF og gjentatte ganger benyttet i Dyrendals dokumentasjon.

Dyrendals «forskning» blir støttet av HEFs Didrik Søderlind, i artikler på blant annet forskning.no. Søderlind har en fortid som skribent hos Playboy, magasinet som har blitt funnet å trykke enorme mengder seksuelle bilder av barn.

Dyrendal gikk for få år siden av som leder for skepsis grupperingen, og vi kan jo da håpe det snart kommer et mer nyansert bilde ut fra denne smale grupperingen av ca 900 personer som  har tatt over i norsk media.

Vel, deres nye leder Mona Hide Klausen har skrevet minst en artikkel for FMSF, hjulpet Dyrendal med sine artikler om tema, og promoterer FMS i sosiale media som Facebook.

Her kan vi se hvordan hun lett ignorerer den skarpe kritikken om FMSF sitt styre, samt linker til Newgon som dokumentasjon:

«Newgon.com is a website and discussion forum designed to promote acceptance of sexual attraction to children. The board’s administrators like to fancy themselves as intellectuals; however, the forum is almost exactly the same as any other pedophile board, with many of the same members, trying to normalize and promote pedophilia.

The only real difference is that Newgon has a section where members organize efforts to spam the general public with pro-pedophile propaganda, and the site also has its own Wiki full of pro-pedophile «information.»

Jeg har tidligere skrevet en artikkel om hvordan IHEU som er paraplyorganisasjonen til HEF har gitt humanistpriser til folk som Vern Bullough. Han satt i styret for det pedofile magasinet Paidika som hadde en målsetning om:

“Through publication of scholarly studies, thoroughly documented and carefully reasoned, we intend to demonstrate that paedophilia has been, and remains, a legitimate and productive part of the totality of human experience.»

Han blir beskrevet av Judith Reisman som en «self-confessed pedophile» mens HEF er her i artikkelen fra «fri»tanke» helt ukritisk til det.

Fra Wikipedia:

«In 1992 Bullough received a Distinguished Humanist Service Award from the International Humanist and Ethical Union (IHEU), and served as co-Chairman of the IHEU (1995-1996). In 2003 he was one of the signers of the Humanist Manifesto.^[2]

Hva så med det sekulær humanistiske forlaget Prometheus Books som gir ut bøker som «Children’s Sexual Encounters with Adults : A Scientific Study”

««The book consists of hundreds of pages of detailed case histories of adults having sex with children»

one of Tatchell’s pet causes is to lower the age of consent to 14. He has written volumes on the matter.
The thing is, while he claims the people he wants to see protected are the young people- a 16 year old should not be prosecuted for having sex with a 15 year old- he conveniently forgets to mention that this very seldom happens, and usually only when other abusive shit is going on. Put simply, the law is there to protect young people (usually girls) from older men.

Peter Tatchell er en aktivitst fra England som jobber med å senke den seksuelle lavalder

«on June 26, 1997, Mr Tatchell wrote a start­ling letter to the Guardian  newspaper.

In it, he defended an academic book about ‘Boy-Love’ against what he saw as  calls for it to be censored.

‘The positive nature of some child-adult sexual relationships is not confined  to non-Western cultures. Several of my friends – gay and straight, male and  female – had sex with adults from the ages of nine to 13. None feel they were  abused. All say it was their conscious choice and gave them great joy.

‘While it may be impossible to condone paedophilia, it is time society  acknowledged the truth that not all sex involving children is unwanted, abusive  and harmful»

Fra IHEU, paraply organisasjonen Human Etisk Forbund og andre sekulære  organisasjoner er under, kan man lese følgende:

Peter Tatchell named Secularist of the Year 2012

Etterord
Man kan se i kommentarfelt på norske diskusjonsider hvordan enkelte bruker nøyaktig de samme studier som Tjomlid benytter seg av. Se bare denne linken her fra diskusjon.no som handler om Øygard saken. Det kommer inn en  fyr som argumenterer med flere av de studiene som Tjomlid bruker, samt nøyaktig de samme argumenter og eksempler  som Tjomlid bruker .

Påvirkningskraften er stor, noe som HEF vet.

HEF har et 6 siders portrettintervju med Tjomlid i demberutgaven av «fri» tanke.  Magasinet sendes ut til alle medlemmene. De ønsker å trekke folk til hans blogg, og de vet hva han skriver om barneporno, pedofili og porno generelt. De vet han linker til nettsider for pedofile, de vet hvilken dokumentasjon han bruker, og hvilke holdninger som fremmes.

Jeg har ingen intensjoner om å sverte Tjomlid som pedofil. Det har han sagt klart fra om han ikke er i flere bloggposter. Men, agendaen han utfører er mykgjøring av pedofili, altså pro-pedofili.

Senest denne uke kom det ut en ny studie fra England om seksuelt misbruk av barn:

«The Office of Children’s Commissioner study says there were 2,409 victims in the 14 months to October 2011 – but the true number is likely to be far higher.

The report also identifies 16,500 children who were at «high risk of sexual exploitation» in 2010-11.»

The Kinsey Syndrome
http://www.youtube.com/watch?v=D81T4fe8qME&feature=related

 

Tjomlid’s samlede verker om temaet:

 

1. [09.07.2006] En pedofil jævel?
2. [09.07.2006] Om barneporno og tankekontroll
3. [20.07.2006] Ny nettrekord for barneporno?
4. [22.12.2006] Kripos ser deg!
5. [26.12.2006] IWF overdriver igjen
6. [26.12.2006] Statistikken taler mot nytt lovforslag
7. [26.12.2006] Ny absurd lov
8. [04.02.2007] Tanker om barneporno
9. [04.02.2007] NoAbuse.no – statistikk til besvær
10. [07.02.2007] Typisk debatt om pedofili
11. [10.02.2007] Predator Panic
12. [09.07.2007] Tvilsom journalistikk   
13. [08.07.2007] Debatt om min blogg
14. [24.03.2007] Dommer kritiserer COPA 
15. [25.3.2007] Grov barneporno
16. [14.07.2007] Ny undersøkelse om barns sikkerhet på nettet
17. [15.07.2007] Internettovergrep – en myte?
18. [21.07.2007] Kripos frykter flere overgrep på nett
19. [09.05.2007] Drapsmann for Taliban
20. [09.05.2007]  Tvilsom journalistikk
21. [14.07.2007] Debbie Nathan tenker høyt om barneporno
22. [25.10.2007] Vil sjekke PC og telefon til pedomistenkte
23. [12.11.2007] Barneporno-tabbe i media?
24. [13.11.2007] Ny studie avviser sammenheng mellom tidlig seksualdebut og ungdomskriminalitet
25. [16.11.2007] 14-åring sa nei til sexerstatning
26. [16.11.2007] Dyresex blir forbudt i Norge
27. [25.11.2007] Menns seksuelle hykleri?
28. [21.12.2007] Og nå over til...
29. [01.01.2008] Obligatorisk nett-sensur i Australia
30. [12.01.2008] Hysteri om Lommemannen
31. [14.01.2008] Lommemannen, Staff og samfunnets umodenhet
32. [14.01.2008] Stopp SMS-aksjon mot Staff
33. [26.01.2008] En av de verste sexforbryterne i England?
34. [31.01.2008] Paedogeddon
35. [01.02.2008] Lommemann-formue kan gå til ofrene.     Slettet 2014.
36. [18.03.2008] Studier viser at frykten for internettovergripere er grunnløs
37. [23.03.2008] Er en som besitter barneporno nødvendigvis pedofil
38. [07.04.2008] Bortført av pedofil?
39. [20.04.2008]  Dupre – barneporno
40. [22.04.2008] TV2 voldtar statistikken
41. [28.04.2008]  Er Tjomlid pedofil?
42. [01.05.2008] Kripos’ nye dilemma: Ekte eller falsk barneporno?
43. [05.05.2008] Staff – en stor humanist!
44. [18.06.2008] Radosh om barneporno
45. [19.06.2008] Teen girl pleads guilty to child porn charges
46. [24.06.2008] Småbarn tvunget til sex foran hundre voksne
47. [29.06.2008] Svenske straffes for oppkonstruert overgrep
48. [10.07.2008] Nekrofili – et seksuelt overgrep mot liket?
49. [17.07.2008] Verdens beste pappa pedofil?
50. [09.08.2008] Hvorfor den seksuelle lavalder bør senkes
51. [11.08.2008] Doug Stanhope om barneporno og pedofili
52. [12.08.2008] Idiotisk rød chatte-knapp varsler politiet
53. [03.09.2008] Storberget med mer barneporno-svada
54. [04.09.2008] Patrick Kelly – Uskyldig dømt?
55. [05.09.2008] Den Røde Knappen
56. [09.09.2008] Vi elsker å hate Krzysztof og Fritzl
57. [18.09.2008] Nakenprat offer for diffust lovverk
58. [18.09.2008] Barneporno og overgrep
59. [23.09.2008] Tatt for hva?
60. [27.09.2008]  Sex-psykolog advarer foreldrene
61. [18.10.2008] Muslimske terrorister knyttes til barneporno
62. [22.10.2008] Melkepupp er barneporno
63. [29.10.2008] Når lovverket rammer feil
64. [12.11.2008] Heller død enn seksuelt tilfredsstilt
65. [20.11.2008] Aschberg sikter på pedofile – men bommer stygt
66. [28.11.2008]  Verden går av hengslene
67. [07.12.2008] Virgin Killer
68. [08.12.2008] Simpsons barneporno
69. [15.12.2008] Også DU kan være pedofil!
70. [15.12.2008]  Hvileløs jakt etter det riktige straffenivået
71. [20.12.2008] Hvorfor lyver Kripos og Telenor?
72. [19.12.2008] Sexpress mot unge på nettet
73. [27.12.2008] Tullete nettvettregler for barn
74. [02.01.2009] Justismord overfor barnepornosiktet skiensmann
75. [25.01.2009]   Religionstime med barneporno 
76. [01.02.2009] Et selvportrett hos deg, barneporno hos meg
77. [07.02.2009] Internettovergrep er kun statistisk støy
78. [08.02.2009] Når ungdommelig kåthet blir seksuelle overgrep
79. [20.02.2009] Når ungdommers kjærlighet blir kriminalisert
80. [23.02.2009] Dømt for barneporno – aktørene var voksne
81. [27.03.2009] Tok nakenbilder av seg selv – siktet for barneporno
82. [27.04.2009] Pedophilia and sexuality
83. [07.05.2009] Enda en absurd konsekvens av en absurd definisjon av barneporno
84. [14.05.2009] Heller vold enn sex?
85. [01.05.2009] Mer vås fra Kripos om Den Røde Knappen
86. [19.05.2009] Crazy Myka Fox – Social Tip #78 – SEXUAL MOLESTATION
87. [14.06.2009] Ulovlig jakt på enhjørninger
88. [19.06.2009] Medietilsynet pisser på overgrepsofre
89. [21.06.2009] Barneporno eldes som en god rødvin
90. [30.06.2009]  Judith Levine – Kids, Sex & the State
91. [10.07.2009] Den Røde Knappen – fortsatt uten målbar effekt
92. [25.07.2009] Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide
93. [01.08.2009] Frivillig sex er ikke voldtekt
94. [12.09.2009] Problemet med å ha en A-cup-fetish
95. [13.09.2009] Uheldig tosk
96. [18.09.2009] Vås om barneporno og pedofile fra FN
97. [03.04.2010] Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
98. [10.04.2010] Håpløst EU-utspill om seksuelt misbruk av barn
99. [15.04.2010] Barneporno er ikke hva det en gang var
100. [21.04.2010] Den Røde Knappens effekt betydelig overdrevet
101. [21.05.2010] Ettersøkt pedofil knyttes til døde barn -ish
102. [29.05.2010] Pedofili-søppel fra Dagbladet og VG
103. [29.06.2010] Sexjakt på Internett
104. [30.09.2010] Bare 1,7% av domener på skandinaviske sensurlister inneholder barneporno
105. [26.02.2011] Penn & Teller’s Bullshit – Teen Sex
106. [25.03.2011] Noen tanker om ansvarliggjøring og seksuell lavalder
107. [03.05.2011] Når voksne kvinner blir barn
108. [03.06.2011] Fører nettporno til flere overgrep?
109. [23.06.2011]  Jeg vil ha min apesex i fred!
110. [18.05.2012] Seksuelle overgrep mot en blyantstrek
111. [15.06.2012] Svenske frikjent for «manga-barneporno»
112. [18.10.2012] Vitenskapsblogger advarer nå foreldre…
113. [16.01.2013] Vanskelig nyansering rundt pedofili
114.  [9.10.2013]  Sitat-manipulering om voldtekt
115. [27.05.2014] Noen tanker om seksuell lavalder