Kunnskapens voktere

Ethvert samfunn har etablert sitt system for sannhet og sine prinsipper rundt sannhet, det vil si hva som skal avgjøre hva det godtar og benytter som sannheter, hvilke mekanismer og omstendigheter som er avgjørende for å skille mellom sant og usant, samt måten disse benyttes på. I tillegg har man de fremgangsmåtene og metodene som anses som viktige for å finne frem til sannheten, samt statusen til dem som er ansvarlige for å avgjøre hva som er sant eller ei. (Foucault 1981:305)

Paul-Michel Foucault var en fransk filosof og idehistoriker som blant annet forsket på sammenhengen mellom vitenskap og etablerte sannheter. Han så hvordan vitenskapen kunne brukes til å dirigere hva som er sannheter, eller eventuelt utelukke andre gjennom forskjellige metoder.

I Tonje Kolles flotte avhandling «Åse Gruda Skard og moderne barneoppdragelse« kan vi gjennom en forskningsmodell som bygger på Foucaults teorier om forholdet mellom makt og vitenskap, se hvorfor  kvinners arbeide ofte blir utelatt eller usynliggjort innen vitenskapen .

Kolle er høyskolelektor i pedagogikk, et vitenskapelig fagområde som vanligvis er kjent for å bygge kunnskapen på både teori og praksis. Hun mener det nå har blitt tatt over av en bestemt diskurs hvor forskjellige  teorier er hva som gjelder. Som hun skriver:

««Noen» har tatt makten over faget.»

Foucault beskrev vitenskapen som «et umåtelig maskineri som har til oppgave å utelukke”, og som Kolle skriver så utføres det av et diskurspoliti som bestemmer «betingelsene for hvordan sannheten skal iscenesettes, hvilke regler som skal pålegges individene som publiserer sannheter, hvilke områder som er strengt forbudte og hvem som tillates å tale.»

 

 Diskurspolitiet – de som har oppgaven å utøve makt gjennom å utelukke.

Foucaults diskursanalyse: «Sannhet, viten og makt er nøkkelbegreper i teorien og Foucault følger det sosialkonstruktivistiske premiss der viten ikke er en avspeiling av virkeligheten. Sannheten er en sosial konstruksjon der forskjellige vitenskapsregimer setter standard for hva som er sant og falskt.» (C Berg-Nielsen – ‎2011)

I dag er det en liten gruppe mennesker som kaller seg for skeptikere som har bestemt seg for at de skal være et slags kunnskapspoliti for oss. Det er et internasjonalt nettverk med hovedbase i USA som ble startet av blant annet Paul Kurtz på midten av 70 tallet. Kurtz var kjent som gudfaren til sekulær humanismen – trosretningen hvor det ikke er lov å tro. «It is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.»

Committee for Skeptical Inquiry (CSI) er hovedorganisasjonen til skeptikere (tidligere kjent som CSICOP). Det er en sekulær humanistisk organisasjon som går under samme paraplyorganisasjon som Human Etisk Forbund (HEF). Under CSI finner vi et nettverk av skeptiker organisasjoner som er tilknyttet de sekulær humanistiske organisasjonene i sine hjemland.

I Norge utgjør skepsis foreningen ca. 1000 personer, og er da på størrelse med blant annet Eiksmarka Tennisforbund.

Skepsis Norge ble i sin tid startet med hjelp av HEF som skaffet de lokaler og annet på begynnelsen. Asbjørn Dyrendal som i en årrrekke var leder for Skepsis, viser til et langt og godt samarbeid med HEF:

» Lederne har gjerne vært skeptikere, redaksjonen for medlemsblad likeså, og medlemmene av HEF har vært dominerende i medlemsmassen. I sin tid stilte de kontorplass og lager til rådighet, og om daværende Skepsis-redaktør Emberland (eller senere redaktør Pettersen) av og til brukte litt arbeidstid på lay-out for Skepsis eller Skepsis-bøker, var det ingen som protesterte på det heller.»

Den viktigste strategien til skepsis bevegelsen internasjonalt er å holde seg synlig i media, noe som har blitt bevist her hjemme da Asbjørn Dyrendal i 2006 ble kåret til best i klassen med flest artikler i media. 

HEF og Skepsis kan i dag ansees som søster organisasjoner som utfyller og hjelper hverandre i gode dager vel som andre, og dette nettverket fungerer i dag som en del av maktens diskurs – sannhetspoliti eller gate-keepers.

Et kritisk øye på alt vi blir servert av kunnskap og informasjon er en viktig oppgave. Men spørsmålet er om noen skal gjøre det for oss, og i såfall – hvem er de, og på hvilket grunnlag bygges informasjonen de gir oss?

Noen har påtatt seg å være formidlere av hva som er sannhet eller ikke, og av den grunn er det viktig å se på hvem som utfører den oppgaven. Det har Per-Anders Forstorp gjort, og i hans studie fra 2005 som ble publisert i VEST Journal for Science and Technology Studies, så han på den svenske skeptikerbevegelsen som går under navnet «Vetenskap och folkbildning» (VOF).

Forstorp er en person som kan mye om kunnskapsteori (epistemologi) – fagfeltet som ser på hvordan kunnskap oppstår, hvordan vi mottar den og om den har gyldighet eller ikke. Han har vært førsteamanuensis ved Royal Institute of Technology i Sverige siden 1999, som regnes som ett av verdens fremste læresteder innen ingeniørvitenskap og teknologi.

Han foreleser og ved Linköping universitet, hvor han på deres nettside beskriver sin interesse i hvordan formidlingen av kunnskap blir til og formet, og da i dimensjonene av hierarkier og makt: «hvem sin stemme blir hørt, hvordan og hvorfor?»

Forstorp gjør det klart at selv om dette er en studie som konsentrerer seg om VOF, så er den relevant for skeptikerbevegelsen generelt, da den har internasjonale fellestrekk i kunnskapsgrunnlag og  utførelse av agendaen. Han sier det var en vanskelig oppgave å studere disse selvutnevnte kunnskapsformidlerne, da de ser seg selv som den granskende part og av den grunn ikke vil bli gransket..

Studien er en gjennomført avsløring av en bevegelse som forsøker å monopolisere hva som er rett og galt, en gruppering han ser som intolerant med et snevert syn på hva vitenskap er.

Forstorps karriere innen kommunikasjon og språkvitenskap kommer godt til nytte når han beskriver skeptikeres beviste bruk av ord i sin «kunnskapsformidling». Ord som «tror», «hevder» eller «påstår» blir brukt om motpartens syn, noe som gir et inntrykk av tvilsomme premisser. På den annen side så  messer de ut ord som “systematisk søkende”, “etterprøvbar”, «observasjon» og “kontrollere” for å gi et bilde av at rett vitenskap er et søk etter stabile og kontrollerte former.

Denne snevre måten å fremstille vitenskapen på finner man som Forstorp raskt påpeker også hos sekulær humanismen, og der kan vi se hvordan HEF definerer vitenskap – på en måte som Forstorp beskriver som ødeleggende for andre forståelser av vitenskap og kritikk:

» Humanismen fremholder verdien av undring og anser at pålitelig, etterprøvbar kunnskap blir til gjennom en pågående prosess av observasjon, evaluering og revisjon. Vitenskapelige teorier og resultater er ikke eviggyldige sannheter og må underlegges kritisk granskning og etterprøving.»

Forstorp er sterkt kritisk til denne ensidige måten å definere vitenskap og  grunnlag for kunnskap på, og han viser til vitenskapelige grener som humaniora eller samfunnsvitenskap hvor uregelmessigheter og avvik er like interessant som det stabile – vitenskap hvor fenomener er unike og en subjektiv uttalelse kan ha like stor verdi som det konkrete og håndfaste.

Han sier på bakgrunn av dette at skepsisbevegelsen «utgjør en legitimering for intoleranse og for hva som kan kalles en generell kunnskapsteoretisk rensing ved universitetene og i det offentlige liv.»

Skeptikerens syn på seg selv som den skinnende ridder som skal redde verden mot den negative andre.

Skeptikere har lagd et bilde av seg selv – helten som utfører en selvoppofrende og tapper kamp mot feilopplysningen. Forstorp mener vi i takknemligheten for deres lidelsefylte kamp mot pseudovitenskap i samme slengen også godtar deres syn på kunnskap, politikk og toleranse.

Vi blir blendet av deres lidelsefulle apostelgjerninger noe som gjør at mange ikke forstår at de kan bli den neste som blir angrepet gjennom skeptikernes snevre vitenskapelige syn. Forstorps eget felt, kommunikasjon og kulturforskning, bruker han som et eksempel på en vitenskap som er basert på et helt annet grunnlag en hva kunnskapspolitiet tillater.

Hva blir det neste som skal debunkes spør han. Budda, jomfrufødsel, gode råd eller kanskje profeten Muhammed, mulighetene er mange.

Forstorps studie er knusende for skeptikerne og de som utøver samme form for «kunnskapsformidling». Han levner liten tvil om at det er en fundamentalistisk gruppering som gjennom sin behandling av vitenskap, medmennesker og sannhet er en fare for samfunnet.

Han kaller de «selvutnevnte kvalitetsikrere med fundamentalistisk  imperialisme som våpen«, og sier at for de som har et seriøst syn på hva kvalitet er så er det uforståelig at skeptikerbevegelsen har den innflytelse de i dag har.

At en  «beredskapsenhet som med blind empiri og skylapper trekker opp grensene mellom rett og galt, sant og usant, dårlig og bra, er noe mange vil slite med å akseptere tilstedeværelsen av», sier Forstorp.

Studien viser og hvordan skeptikere ut fra sitt sterkt begrensede syn på hva vitenskap er har lagd en konstruksjon for å definere hva som er uekte vitenskap, eller pseudovitenskap – hvordan de utfører agendaen ut fra dette snevre syn, og Forstorp debunker det totalt.

Men det slutter ikke her, for Forstorp kom nemlig med en oppfølgingsstudie som han presenterte på Nobelmuseet i Stockholm. Den ble publisert på DIVA i 2011, et digitalt sted med forskningspublikasjoner fra skandinaviske høyskoler og universiteter. Der  finner vi og en forlenget utgave av hans første studie av skeptikerne.

Dualisme.

Skeptikere vil opplyse ut fra deres snevre utgangspunkt om hva som er rett og galt, og Forstorp viser til hvordan de gjør det med hva han beskriver som radikal dualisme. Enten så er det god eller dårlig vitenskap, du er rasjonell og følger (natur) vitenskapen, eller irrasjonell.

Slik skaper de et bilde av en virkelighet uten nyanser, hvor de som ikke bekjenner seg til deres sekulære tanker om hva vitenskap er tilhører samme kategori av pseudovitenskap og irrasjonalisme.

Forstorp beskriver hvordan skeptikere ofte bruker medisinske metaforer i patologiseringen av andre, og hvordan de ser på allmenheten som et lettlurt offer for kommersielle drivkrefter og feilinformasjon. Skeptikeren ser da på seg selv som en slags «underdog» som er der for å redde verden mot feilaktig kunnskap.

Denne nedsettende tanken om den lettlurte allmennheten som ikke greier seg uten hjelp er påfallende hos skeptikerne sier Forstorp, og viser til hvordan det er en konstruksjon som er lagd ut fra deres snevre kunnskapsteoretiske utgangspunkt, hvor verken variabler eller annen form for kunnskap som folk besitter blir tatt hensyn til.

Dette er noe vi og ser fra HEF, hvor nordmenn blir beskrevet som «lettlurte, naive og  godtroende.»

Skeptikerne maler det de kaller pseudovitenskap i dystre farger og dramatiske ord, og det er ikke rom for gråsoner. Her er det enten/eller, noe Forstorp mener ikke bare skader vitenskapen men også skaper sosiale, psykologiske og medisinske problemer hos de som blir utsatt for skeptikernes angrep.

Hos en skeptiker er det enten rett eller galt og denne skarpe grensesettingen ser han som den sentrale aktivitet hos de.

Sammenligne motparten med noe negativt slik at skillet blir klarere.

Her viser Forstorp til hvilken behandling skeptikerne ga professor Eva Lundgren. Som vi vet så gikk den norske skeptikerbevegelsen hardt ut i sin «debunking» av hennes forskning, og det ser ut til at det samme skjedde i Sverige.

Forstorp viser til den klassiske «riktig eller galt» dualismen skeptikere holder på med i forhold til hvor de så på Lundgrens forskning, isteden for å nyansere – kanskje var noe korrekt, kanskje var andre ting feil. I tillegg til å behandle hennes forskning på denne måten, sammenlignet de henne med en professor som forsker på mennesker som sier de har blitt bortført av UFO.

En slik taktikk er klassisk fra bevegelsen, og det er lite vitenskapelig. Forstorp sier at grunnen til at de kan utføre selvmotsigende ting som dette er at de står i en særstilling mellom vitenskapen og resten av folket, og kan derfor benytte seg av grovere taktikker enn hva vitenskapen tillater.

Forstorps studier peker på hvordan bevegelsen aktivt utnytter media, og da gjennom et hav av bloggere eller journalister som er på deres side. Han sier deres priviligerte rolle innen media er noe som har kommet til på forskjellige måter og en av de er seminarer holdt av skeptikere for å forsikre seg ingen motarbeider deres sak.

Han mener skeptikere er intolerante mot mennesker som ikke tenker som de, det kan være alt fra homeopati, gamle kjerringråd, kristen etikk eller eventuelt vitenskap som bygger på tolkning og forståelse. Han sier tendensene til en slik type prinsipiell intoleranse er noe få av deres støttespillere ser og det er derfor desto viktigere å opplyse om det.

Forstorps studier på skeptikerne er utrolig spennende, og de slakter deres rolle som kunnskapspoliti. Reduksjonistisk, med ensidig fokus på den ytre sannhet som kommer gjennom observasjon – han kaller de borgere av logisk positivisme. 

Forstorp sier skeptikere er mer enn vitenskapens voktere og at det er en helt annen agenda som de vil ha ut – sekularisering av samfunnet. Å være en vokter av vitenskap handler om så mye mer en akkurat vitenskapen i seg selv, derimot dreier det seg om politikk og alle deler av hvordan vi lever våre liv.

La oss og få med oss de siste ordene fra disse systematiske analysene av en bevegelse som later som de er våre reddende apostler mot alt som er der ute av feilinformasjon.:

«Analysen av deres holdning viser snarere at de er aggressive elitister som uttrykker forakt for et uvitende publikum eller eventuelt medfølelse for sårbare og lettlurte personer.

 De kjører langsiktige kampanjer mot dissidenter i ulike medier. Foreningens selvpålagte rolle i samfunnets vitenskapskommunikasjon er neppe en relvant stilling for de krav på vitenskapskommunikasjon og kontakt mellom medborgere og eksperter som stilles i vår tid.»

Forstorp gir oss og en grei forklaring på hvordan man skal kjenne igjen en skeptiker – gjennom den «fiendtlige, moraliserende og harselerende tonen, det ensidige forsvar av den etablerte (natur) vitenskap, monopolisering av kunnskapens  metoder og intoleranse mot alternativ kunnskap.»

I hans første studie vises det til hva han mener er de største problemene med bevegelsen, og ett av de er det som omtales som en gjeng ufine bedrevitende menn som vil bekjempe politiske og moralske villfarelser. Deres patriarkalske system med fokus på menn i forskningen de bruker, og med en mannlig norm om hva kunnskap, vitenskap og formidling av den er.

Det kalles og kvinneundertrykkelse, noe vi ser et sterkt preg av hos HEFs kampanje for kritisk (naturvitenskapelig) tenkning. Der er de kvinnelige formidlere totalt ignorert selv om det finnes mange kvinner som blogger om dette.

Kvinneundertrykkelse.

Vi holder oss i Sverige og hilser litt på moderskipet til skeptikerbevegelsen der, Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon Humanisterna.

11.11.2012, kunne man lese følgende på bloggen til tidligere leder i ungdomsorganisasjonen Unga Humanister, Jessica Schedvin:

«Det er nå mer enn en måned siden jeg forlot presidentembetet hos Unge Humanister og medlemskapet hos Humanisterna. Jeg skjønner nå hvor stor del av livet mitt det tok, og hvor feilprioritert det var å forsøke og gå inn å endre noe som ikke kunne endres. Å ta til orde for en mer positiv retorikk hos en haug med religions-hatere går ikke.

Jeg skjønner og hvor mye det har påvirket meg. For det første alle de fine kommentarene, men også trusler (Hvis du fortsetter å kritisere vil jeg vil komme hjem til deg og kutte strupen din… Du kan dra til helvete, vi kommer til å henge deg ut i media hvis du fortsetter etc …), seksuell trakassering (ja dette skjer overalt, selv innenfor humanist bevegelsen., jeg vet. Mange vet. Ledelsen vet. Ingenting gjøres.)»

Jessica Schedvin sier hun ble seksuelt trakassert flere ganger, hvorav en gang var fra en en ledende person innen Humanisterna. Trusler fikk hun fra personer både innen voksen og ungdomsforbundet, og som vi ser er det drapstrusler vi snakker om.

Hun sier til avisen Dagen at det er flere som har forlatt bevegelsen på grunn av de samme ting som hun har opplevd, og at ledelsen i begge forbundene har vært fult klar over dette

– Begge forbundene vet om at det finnes seksuell trakassering, men det er ikke noe som håndteres i det hele tatt. Det var det som var dødsstøtet for meg, det var derfor jeg valgte å trekke meg og forlate forbundet, sier Schedvin.

I 6 år var hun aktiv innen forbundet, og hun ser tilbake på en organisasjon hun kaller aggressiv i sin fremtoning mot de som ikke støtter samme tankesett.

I kommentarfeltet under hennes bloggpost kan man se humanistbevegelsen beskrevet som en religionshatende, anti-intellektuell bevegelse med manglende forståelse for den menneskelige natur. Folk beskriver Humanisterna og skeptikerbevegelsen som en hatgruppering, og at den klassiske metoden for de å møte kritikk på er å «angripe, angripe, angripe».

Den norske skeptikerforening (som ikke har noen kvinner i styret) hadde en kort periode Marit Simonsen som leder. Hun har skrevet en artikkel hvor hun beskriver en skeptikerbevegelse  fylt av kvinneforakt, hvor folk har trukket seg og flere har planer om å gjøre det som en følge av dette synet på kvinner:

«Etter mange år med stillhet bryter kvinnene i et lite miljø frem og forsøker å endre sin egen situasjon. De forteller at de noen ganger opplever ubehagelige ting i møte med menn, og ber om at menn i gruppa blir seg bevisste problemet. De regner med å bli tatt seriøst. Visst får de noe støtte, men de møter også en flom av hån og hets. De blir fortalt at de overdriver, er hysteriske, eller at de får akseptere hvordan verden er. De får dødstrusler.

Kvinnene samler krefter, og forteller om hvordan beskjedene deres har blitt mottatt. Og de forteller mer konkret om hendelsene som gjorde at de ønsket en endring. De forteller om langvarig trakassering fra menn, om forfølgelse, overgrep, ja til og med om voldtekter, med et håp om at alvoret i hendelsene vil kaste nytt lys over saken. Men historien gjentar seg.

Dette kan høres ut som en fortelling fra en religiøs eller politisk sekt. Men det er det ikke. De som nektet å lytte var humanister, ateister, skeptikere. Mennesker som har kritisk tenkning og menneskeverd som grunnsteiner i sitt verdenssyn. Hvordan kan det ha seg at dette bråket kan ha herjet i skeptiker- og ateistmiljøet i over to år?”

Simonsen påpeker hun selv ikke har opplevd noe som er i nærheten av dette, men at det kan tyde på «at noen i miljøet ikke helt ser forskjellen på å ha takhøyde og det å kunne bli utsatt for seksuelle tilnærmelser til alle tider og uten forvarsel».

Problemet med trakassering av kvinner innen miljøet har lenge vært et stort problem. Den første  studien som ble gjort på bevegelsen i 1992, beskrev et miljø av aggressive hvite menn, og Simonsen viser til det samme. Hun sier de er hovedsakelig nerder som bor på nett.

Simonsen skriver at kvinner som blir seksuelt trakkasert og forteller om sine ubehagelige opplevelser får høre at de er irrasjonelle, og at de må styre følelsene sine. Samtidig opplever de å måtte gi «skeptiske sannhetskrav» om hva som har skjedd: 

«Kvinnene som forteller om trakassering i skeptikermiljøet, havner fort på mottagersiden av miljøets egen argumentasjon. Særlig møter de et argument skeptikere ofte bruker mot tilhengere av alternativ medisin: nemlig at deres opplevelse av trakassering er basert på magefølelser og ikke harde data. Og i tråd med vanlig skeptikerargumentasjon mener en del at enkeltstående episoder ikke kan brukes for å trekke slutninger om at skeptikermiljøet har et problem. Flertallet av anekdoter er ikke bevis, må vite.»

Historier om trakassering av kvinner kommer ut i en jevn strøm fra skeptikermijøet, som for eksempel voldtektsanklagen fra i fjor høst mot en ledende person innen bevegelsen. Det er ekstreme tilstander, og kvinner har måtte ty til å lage nettverk hvor de advarer hverandre mot hvem de bør holde seg unna på konferanser.

Organisert hat mot de irrasjonelle andre.

«Partene i konflikten står stadig steilere mot hverandre. Enkelte som er mot de nye tiltakene har tatt i bruk svært ufine metoder for å få folk til å holde kjeft. De sender hatpost og trusler, spammer ned twitter- og facebookprofiler, lager egne nettsider eller grupper på sosiale medier for å koordinere hatet sitt, og gjør det de kan for å sikre at vedkommende vet at de er overvåket og forhatt. Det er ikke akkurat en imponerende debatteknikk, men det virker.»

Dette som Marit Simonsen  der beskriver fra det internasjonale skeptikermiljø er hva man opplever i alle land når det gjelder deres metoder å stoppe motstandere på, og den norske bevegelsen er ikke noe unntak. Fra det miljøet legges alt fra skattelister til bilder av deres motstandere ut offentlig på sosiale medier, og for å bruke Simonsens ord: de «gjør det de kan for å sikre at vedkommende vet at de er overvåket og forhatt« :

«Dette innlegget viser jeg bare for å demonstrere at jeg ser henne. Andre gjør det også. Overalt.» –  «De blir nå overvåket» – «Den tiden du kunne bevege deg fritt på internett uten at noen så deg er forbi for alltid.» –  «Jeg og mine venner har svært god oversikt over dine bevegelser på nett.»

Fra flere har vi nå hørt hvordan mange beskriver hva som er bevegelsens viktigste våpen – deres blogger og mediapress. I tillegg en intens aktivitet på sosiale medier som blant annet et hav av facebook grupper som de enten lager selv eller invaderer.

Saken om hva jeg ser som farlige holdninger til barn som spres i miljøet, er et greit eksempel på hvordan dette  utføres. I  år har jeg skrevet 1 artikkel om det pluss et tilsvar, mens det fra HEF og deres skeptikere i år har kommet  28 29 30 artikler (and counting) om saken. Av 30 artikler var det kun en halv som til dels gikk på sak, resten var konspirasjonsteorier og personhets mot enkeltindivider.

Trude Helén Hole som tok tak i saken opplevde da selvfølgelig kvinnesynet som finnes hos grupperingen, og ble  raskt stemplet som «bitch, blondine, rosablogger, modellblogger uten kritisk sans.»

Mye av hva vi ser fra dette miljøet ligner forøvrig på Noam Chomskys flak propaganda teori, en teknikk som består av å kjøre intense kampanjer for å diskreditere kritikere av den rådende makt.

I Norge har skeptikere gått hardt ut mot noe som kalles Lightning Process (LP), en metode som blant annet kanskje kan hjelpe ME-syke. Der har de kjørt på med personfokus og spekulative påstander som senere har måtte beklages.

På samme tid opplever forskere og kursledere innen LP å bli truet og utsatt for hatmail kampanjer. Om det er skeptikerne skal ikke sies, men at deres hatfylte retorikk er med på å bidra til et slikt klima er det liten tvil om.

Se bare her eller her hvordan de nå angriper en nyutdannet lege med blant annet løgner om at han er en salgsmann for vitaminer (se redigeringsloggen på posten hos ILÅBL). Dette er ekstreme og kraftige angrep på en person som driver med kunnskapsformidling i stilen Forstorp og de fleste seriøse innen vitenskapsformidling mener det bør bli gjort – altså uten noe diskurspoliti.

Dette er ikke unikt men noe man kan se systematisk skjer i hele verden fra grupperingen – målrettede angrep i stor skala mot personer som er kritisk til de, eller som grupperingen vil stanse. Det er som Forstorp tidligere nevnte, «De kjører langsiktige kampanjer mot dissidenter i ulike medier.»

I Fædrelandsvennen kunne man i 2012 lese kronikken « Bør humanetisk hat aksepteres?», hvor Eyvind Todal Larsen som er lederen for Kreftsiden.no viste til hva han har opplevd fra den grupperingen. Kreftsiden.no er et sted som håpet å være et møtested for de som valgte andre kreftbehandlinger enn den konvensjonelle – et sted hvor de kunne snakke sammen og utveksle erfaringer i den vanskelige situasjonen de befinner seg.

I kronikken vises det til en kampanje fra en organisert gruppering innen HEF:

«Google søk høsten 2010 viste at nettsider dominert av humanetikerene dominerte kritikken og koordinerte våre motstandere.Mye av kritikken er personfokusert, og jeg har vel vært den viktigste skyteskiven. Det humanetikerne oppnådde var å skremme bort kreftsyke og legge Facebook siden vår død.»

For Eyvind Todal Larsen ble den personlige belastningen for høy og han måtte gi opp sin drøm om å ha et møtested hvor kreftsyke kunne snakke sammen.

Han sier de hadde ingenting å stille opp med mot humanetikerne, og at fordømmelsen, hatet og latterliggjørelsen HEF legger til rette for hindrer en åpen debatt om kreftbehandling, og ikke minst så vanskeliggjør det situasjonen for de som har tatt andre valg enn den konvensjonelle behandlingen.

På nettsiden til Kreftsiden står det mer om dette blant annet i artikkelen «Mobbes kreftsyke?»:

«En av 3 kreftsyke får diagnosen uhelbredelig kreftsyk. Disse ønsker å vite hvem som overlever i en tilsvarende situasjon, og dette vil vi bruke Facebooksiden vår til å formidle. På Facebooksiden vår har et miljø med forankring i Humanetisk Forbund (HEF) fordømt og latterliggjort mange av valgene kreftsyke tar. Det er på nettsider styrt av HEF at vi har blitt angrepet sterkest. På nettsidene er det gitt frie tøyler til å skrive om (fordømme) metodene kreftsyke selv velger. Vi anbefalte et NRK Puls program hvor en kreftsyk fulgte en kreft diett og levde lenger enn forventet, etter dette tok kritikken helt av. Bør alle tvinges inn i et system?»

Historiene er mange fra både inn og utland, her er for eksempel de australske skeptikerne i sving med dødstrusler og trakassering i en årelang kampanje mot en organisasjon de er uenig med. Det er forøvrig samme skeptiker organisasjon hvor redaktøren for deres medlemsmagasin forlot etter å ha vært på nok møter hun beskrev som «rife with inappropriate and sexist comments about women.»

Sverige igjen, og denne er bare noen dager gammel. Skeptikerbevegelsen har blitt funnet å poste rasistiske, anti-semittiske og andre ødeleggende kommentarer på en nettside de vil ha bort:

«Ekstreme elementer fra den uorganiserte og organiserte svenske skeptikerbevegelsen har hele tiden forsøkt å legge inn sine ubalanserte og narsissistiske nedsettende ord og skittkasting.»

I England heter en av de store skeptikergruppene «Sense about Science», en organisasjon som er sponset av blant annet farmasøytisk industri. De blir beskrevet på denne måten av George Monbiot i avisen Guardian, hvor han stiller spørsmålet om hvorfor denne grupperingen har fått den oppmerksomhet de nå har :

«Er alt dette en tilfeldighet? Jeg tror ikke det. Men det er ikke lett å forstå hvorfor det skjer. Ser vi en gruppe som ønsker makt for sin egen skyld, eller en som følger et politisk design, hvorav dette er et mellomtrinn? Det jeg kan si er at det vitenskapelige etablissement, alltid politisk naivt, synes uforvarende å ha tillatt sine interesser å være representert for publikum av medlemmer av et bisart og cultish politisk nettverk. I stedet for å gjenoppbygge tilliten til vitenskap og medisin, kan denne gruppens frastøtende filosofi til slutt ødelegge den.»

Fordummende etatisme – ideen om at staten er bærer av den høyeste fornuft gjennom sine institusjoner, prinsipper, ideologier og politikk.

Skeptiker bevegelsen er så godt som identisk til nyateisme, disse aggressive tilbedere av staten  som blir betegnet som rasistiske og fordummende i sin religionskritikk. Noam Chomsky sier det er en bevegelse som det er på høy tid tar seg en titt i speilet, og først bør starte med å se på den sekulære religionens statstilbedning.

Og dyrking av staten sammen med fremmedfrykt og aggresjon er  hva nyateismen sprer – og hvem sprer nyateismen?

HEF – organisasjonen (les sekten) som nå vil presse penger ut av folk så de kan lage et program de hevder skal brukes til å stanse hatretorikk. De mottar for tiden rundt 70 millioner per år i statsstøtte for å leve ut sin sekulære dualist religion.

Lars Gule sier de vil lage en kunnskapsbase hvor de kan stanse påstander om at «Europa er i ferd med å bli et slags «Eurabia» på grunn av innvandring fra Midtøsten, feilaktige koblinger mellom innvandring og kriminalitet, samt påstander om hva Islam faktisk er, og hva muslimer tror.»

Fra HEFs folk i eget styre kan man lese ting som at vi har «en soleklar rett til å le av Islam.»

Ellers så promoterer forbundet  folk som blant annet sier: «folk som snakker mest fornuftig om trusselen som islam utgjør for Europa er faktisk fascister.» eller kaller Islam en dødscult, støtter bruk av vanntortur mot muslimer, sier at muslimer kun kan leve under «et godartet diktatur» og støtter Eurabia teorier (som Gule sier de skal bekjempe).

Det kan og være greit å ta med hva som skjer hvis man referer til hva disse sekulær humanist/skeptikere/nyateister skriver.

Glenn Greenwald, Guardian journalisten som først publiserte  Edward Snowdens dokumenter, beskriver behandlingen han fikk av nyateist bevegelsen etter å ha sitert en av deres guruer, Sam Harris. Da blir man beskyldt for sitatfusk og ta ting ut av kontekst – og slik slipper de unna sine egne skrevne ord:

«Dette er ikke «quote-mining», begrepet tydeligvis favorisert av Harris og hans forsvarere for å avvise bruk av hans egne ord for å påvise denne saken. Tvert imot har jeg for lenge siden lest den fulle sammenhengen i det han har skrevet, og gjorde det igjen i går. Alle linkene er gitt her – som de var i Hussain og Lean spalter – slik at alle kan se det for seg selv.»

Hvis du skulle bli angrepet av denne grupperingen som later som de er et slags forbrukeroppsyn, eller – er du healer, akupunktør, lege, bonde, flyvertinne, tror på engler, kjerringråd, frihet, eller om du rett og slett puster – armer deg med  informasjon om de slik som Forstorps studier, for du vil bli angrepet hvis du sier fra om uretten. 

Og hvis du ennå lurer på hvem de er, så kan du kjenne de igjen gjennom:

«det fientliga, moraliserande och raljanta tonfallet, det entydiga försvaret för den etablerade (natur)vetenskapen, monopoliseringen av kunskapens metoder ock intoleransen mot alternatives veta.»

Etterord.

Barnepsykologen Gruda Skard skrev over 2000 artikler og 24 fagbøker, men hennes ord ble borte. Hun nevnes ikke i foredrag og er knapt referert til i faglitteraturen på barneoppdragelse.

Hun hadde teorier som gikk på tvers av hva diskursen som hos vitenskapen var, men allikevel ble hennes bøker utrolig populære blant folket, noe som medførte at hun forandret vårt syn på oppdragelse fra en autoritær til en mer demokratisk metode. Dette er noe som kun kan skje gjennom at folket sprer det de mener er rett informasjon – uavhengig av hva media og den generelle diskursen sier.

Slik forandres verden til et demokratisk sted hvor folket selv er de som setter agendaen – uavhengig av gatekeepers.

Les mer her:

Slik manipulerer «skeptikerne» Wikipedia & Google

Kampen om tanken – krigserklæringen

Skeptikerklanen, et mangehodet nett-troll

100 menn mot en kvinne og sannheten

Fanatiske skeptikerne med tanker i tvangstrøyer

HEF og tilværelsens uutholdelige letthet

Når ble brunskvetting og desinformasjon god journalistikk?

Tilfellet Øivind Bergh – En nettmobber en desinformant og en løgner

Wikipedia bekrefter useriøsitet-stempel: tillegger artikkel med faktafeil i Human Etisk Forbunds blad mer autoritet enn UiB/UiO