Seksuelt misbruk av barn – no big deal?

«Selv om seksuelle overgrep vanligvis er skildret av fagfolk og media som en traumatisk opplevelse for ofrene når de skjer – det vil si skremmende, overveldende, smertefulle – så er det sjelden de er det.»

«Forvirring» er det hyppigst rapporterte ord når ofrene blir bedt om å beskrive hvordan opplevelsen var. Forvirring er langt fra traumer.»

«Barna vet ikke hva som skjer, og ofte så nyter de det. De kommer ikke til å gjøre motstand.»

«De fleste barn som blir misbrukt skjønner det ikke på det tidspunktet. Dermed er det ikke en betydelig erfaring når det skjer – det er rart, kanskje – og så glemmer de det.»

«I fem prosent av tilfellene er det forferdelig, og legehjelp er nødvendig. For 95 prosent av ofrene så er ikke det hva som skjer.»

Dette er forskjellige utdrag av en artikkel Gunnar Tjomlid linker til i sin siste bloggpost «Sitat manipulering om voldtekt«.

For de som ikke kjenner til  Tjomlid, er han blogger for Nettavisen, foredragsholder for HEFs konfirmanter, skribent for deres nettsider og han er kanskje den personen  forbundet profilerer mest ved å dele ut en enorm mengde av hans artikler. Han beskriver seg selv som humanist og militant ateist.

Tjomlid mener teksten på et bilde som går rundt på Facebook er tatt ut av kontekst, og han skriver  i sin nye bloggpost :

«Hele sitatet lyder slik (og dette kommer midt i en lengre debatt som selvsagt også inneholder mye nyanseringer og kontekst):

Jeg kjenner kvinner som er blitt voldtatt både en og to og tre ganger uten å oppleve det som noe big deal. For andre så rakner hele livet fordi noen befølte puppen deres i søvne. Folk har svært ulike opplevelser og bagasje, ulikt syn på sex og kropp, og det former deres opplevelser. Poenget mitt er at vi må respektere hele bredden av opplevelser. Vi skal ikke fortelle de som er voldtatt og går videre med livet helt uproblematisk at de er ofre som har fått livet sitt ødelagt, og vi skal heller ikke le av de som vi kanskje føler overreagerer for noe vi kanskje synes er bagateller.

Tjomlid unnlater å linke til hvor sitatet ligger,  men tar man en titt der så oppdages en ufin Facebook tråd hvor truslene flagrer og Tjomlid sier «no big deal kommentaren» til en kvinne som nettopp har skrevet hun er en overlever av seksuelt misbruk. I tillegg oppdager man at Tjomlid heller ikke la ut hele sitatet slik han hevder, da det og inneholdt disse ordene:

«Det samme gjelder også barn, som har et like rikt og nyansert følelsesliv og reaksjonsspekter som voksne».

Tjomlid argumenterer i bloggposten ut ifra en bok som heter «The Trauma Myth».  Den er å finne i hans  bokhylle, og han anbefalte den i fjor på denne måten, «Boken «The trauma myth» av psykologen Susan Clancy tar opp dette tema. Anbefales! Hun bekrefter i stor grad det inntrykk jeg har om at mange ikke opplever overgrep som traumatiserende når de skjer, fordi de ikke forstår hva som skjer, og ikke har noen grunn til å se på det som negativt ut fra sitt begrepsapparat.»

Boken ble altså  skrevet av Susan Clancy. Hun er eksperimentell psykolog og personen bak sitatene vi så på begynnelsen.

Gjennom The Trauma Myth hevder hun at seksuelt misbruk av barn sjelden er en traumatisk opplevelse for barnet når det skjer, kun «forvirrende», og traumene kommer senere i livet som følge av samfunnets fordømming og dårlig terapi. Boken går faktisk så langt som å hevde det kun er 5% av barn som opplever seksuelt misbruk som traumatisk når overgrepet skjer.  “De kjempet ikke imot. Det ble ikke gjort mot deres vilje. De ble med på det… kun 5% forsøkte å stoppe det.” (side 41).

Den teorien fra Clancy kom ikke av seg selv, men fra en undersøkelse av 200 personer hun intervjuet. De fant hun gjennom en avisannonse hvor det ble søkt etter deltagere som hadde blitt seksuelt misbrukt som barn.

Studier på deltagere innen undersøkelser av seksuelt misbrukte er ofte en atypisk gruppe, og det gjelder spesielt når de blir funnet gjennom annonser som Clancy her gjorde. Hun fant dermed ikke den gjennomsnittlige person som var misbrukt.

I artikkelen» A Survivor’s Take on: «The Trauma Myth«, kan vi se hvordan hun valgte ut sine deltagere til undersøkelsen, og artikkelen har en ganske så treffende beskrivelse på hvem som ble valgt – personer som beskriver opplevelsen på en barnlig måte hvor de ikke skjønte hvilken effekt opplevelsen hadde hatt på de. Susan Clancy sier det selv, «dette var en gruppe personer som ikke hadde gjennomgått sine opplevelser og aldri snakket med noen om det».

«Hva jeg har problemer med er at Clancy intervjuet mange mennesker som fortalte sine historier for første gang, uten fordelen av å hatt noe terapi. Jeg tror ikke dette er et representativt utvalg, og det tar absolutt ikke hensyn til de komplekse følelsene som omgir traumer. På noen måter er hun i fare for å lage de for dem, noe som ikke er jobben til en forsker. I tillegg, i de fleste tilfeller, uten hjelp av en trenet profesjonell, kan ikke det fulle emosjonelle bilde av hva som inntraff for hver enkelt bli møysommelig brakt frem i lyset. De ser en ubehandlet erfaring, som skjedde som barn, gjennom barne-lignende øyne, med en voksen hjerne, og med en voksens rasjonalisering.»

Psykolog Ellen P. Lacter som i over 20 år har jobbet med personer som ble seksuelt misbrukt som barn, er knusende i sin dom av boken:

«Clancy bok forsømmer merkelig nok å tilstrekkelig innlemme den enorme tyngde av psykologisk forskning som dokumenterer utallige kortsiktige skadevirkningene av seksuelle overgrep mot barn. Det er standard for psykologer å først gjennomgå forskning på faget sitt og inkludere denne gjennomgangen i våre bøker og artikler. Clancy unnlot å gjøre dette. Utelatelse av en litteraturgjennomgang antyder at Clancy har en forutinntatt agenda snarere enn et mål om ærlig å representere arbeidet på området. Dette reiser spørsmålet om potensiell skjevhet i hennes forskningsmetoder, hennes intervjuer av ofre, og hennes tolkning av sine resultater.

Som psykolog i 24 år har jeg behandlet hundrevis av misbrukte barn og voksne som ble misbrukt som barn. Tilfeller av barn som opplever bare «forvirring» i løpet av tidsperioden hvor misbruket skjedde er svært sjeldne.»

Hun legger til at det finnes noen svært sjeldne saker hvor barnet bare følte forvirring, men det var ved saker som ikke innebar smerte, vold, trusler, «milde» seksuelle overgrep og av kortvarig tid. Det er ikke normen.

Philip J Kinsler er en anerkjent professor i psykologi og psykiatri med en stor masse av fagfellevurderte artikler bak seg innen blant annet trauma ved seksuelt misbruk. Han er heller ikke nådig i sin dom av Clancy’s påstander:

Forestillingen om at seksuelle overgrep mot barn vanligvis ikke er skadelig er i beste fall ignorant, og gir i verste fall skadelig støtte til pedofile. Denne pseudovitenskapen ble grundig tilbakevist i kontroversen rundt den beryktede Rind studien som i 1998 hevdet lignende oppfatninger som Clancy.

Mye av materialet i The Trauma Myth er og bygd på en annen undersøkelse hun gjorde av 27 personer som hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Hun ba de rangere opplevelsen på en skala fra 1 til 10, hvor 1 var «ikke traumatisk» og 10 var » ekstremt traumatisk og livsfarlig». Den landet på et gjennomsnitt som var 7,5, noe de fleste ville se som høyt på en 10 punkt skala. Men ikke Clancy, hun rapporterte dette funnet som at de syntes opplevelsen var kun «ubehagelig og forvirrende».

Ellen Lacter kaller det akademisk uærlighet og viser til flere eksempler på emosjonelle tilstander beskrevet som «ikke traumatisk» av Clancy:

(1) «følte meg definitivt skitten.»
(2) «Jeg kunne ikke puste.»
(3) «Jeg ble sjokkert over hva som skjedde, og jeg tror jeg var redd, det var mye rare hendelser, usikkerhet, mye sinne.»
(4) «Jeg trodde det var min feil.»

Clancy’s undersøkelse av de 200 hun fant gjennom avisannonsen er ikke fagfellevurdert, men det ble studien på kun 27 personer. «Fagfellevurdert» av tidsskriftet The Scientific Review of Mental Health Practice som publiserte den. Tidsskriftet har tett samarbeid med skeptikernes hovedorganisasjon, The Committee for Skeptical Inquiry (CSI) (tidligere kjent som CSICOP), og nære forbindelser til False Memory Syndrome Foundation (FMSF) hvor det igjen sitter flere personer fra CSI og skepsisbevegelsen i styret.

FMSF er en organisasjon som har blitt beskyldt for å feilrepresentere vitenskapen de fremmer, beskytte seksuelle misbrukere og ikke minst oppmuntre til en sosial avvisning om eksistensen av seksuelt misbruk av barn. Deres teorier blir kalt pseudovitenskap, og pulitzer pris vinner i undersøkende journalistikk Mike Stanton, har beskrevet de som en «liten organisasjon som har hatt en ekstrem media-innflytelse, en aggressiv og godt finansiert pr-maskin som manipulerer pressen og sjikanerer sine kritikere».

Organisasjonen er skandaleomsust, en av de som grunnla den omtalte pedofili som et «ansvarlig valg» og sa pedofile stolt bør fremme sin sak. Organisasjonen har en sterk tilknytning til skepsis miljøet internasjonalt, og i Norge ble den blant annet fremmet av  en tidligere leder for Skepsis som skrev artikler for de.

Susan Clansy påstår i artikkelen Tjomlid linket til i sin siste bloggpost, at det ikke finnes fnugg av bevis på at seksuelt misbrukte senere kan få tilbake tapte minner om misbruket. Hun har tidligere skrevet en bok om det, og på spørsmål fra the Salon om hvorfor også The Trauma Myth har så negativ omtale av gjenfunnede minner, svarer hun: » Fordi det ikke eksisterer. Det er ikke en eneste studie som viser at personer utsatt for gruoppvekkende, overveldende, smertefulle hendelser «undertrykker de» og gjenoppretter de senere.«

Her eller her kan man lese om den store mengden forskning på tapte og gjenfunnede minner, og når man ser mengden så bekrefter det kanskje Clancy’s bias mot temaet når hun sier det ikke finnes en eneste studie omkring dette?

Tar man utgangspunkt i den store mengden forskning som er gjort på overlevende fra Holocaust som opplever tapte og gjenfunnede minner, kan det vel og argumenteres for at det er en ganske ekstrem form for antisemittisme å ikke tro på deres historier.

La oss gå tilbake til Facebook tråden hvor Tjomlid’s «ingen big deal» kommentar er. Han skriver der at det er fryktelig farlig og skadelig å underkjenne at ikke alle får senskader av å bli seksuelt misbrukt. Det ødelegger fryktelig mye sier han.
Hva forskningen derimot viser er faren av å fokusere på de få anekdotene, da de forandrer folks forestilling om saken

Tall fra Canada viser at over halvparten av kvinnene som kom frem med historier om seksuelt misbruk som barn, ble beskyldt for å ha falske minner selv om bevisene var overveldende for det motsatte. Det har ført til angst og frykt for flere til å komme ut med sine historier. Det er en direkte konsekvens av hvordan FMSF i løpet av 3 år gjennom en intens media-kampanje greide å snu folks tanker omkring gjenfunnede minner, ved å spamme media med negative anekdotiske historier som fortalte minnene hadde kommet gjennom terapi som la tankene i hodet på de.

I 1991 var 80% av historier om gjenfunnede minner hos de som var seksuelt misbrukt som barn, vinklet sympatisk i forhold til offeret, og det ble sjelden satt spørsmålstegn ved troverdigheten av de.

3 år senere var det bildet snudd opp ned. 85% av medias historier var da fokusert på falske beskyldninger om seksuelt misbruk. Falske minner var ofte involvert i medias historier, og Katherine Beckett som gjennomførte undersøkelsen krediterte FMSF for forandringen som der skjedde. Forskning viser forøvrig at hele 97-99% av de som gjennom terapi får tilbake sine minner om seksuelt misbruk, har ekte minner om det.

Det finnes en enorm mengde traumeforskning fra blant annet krigsområder som viser at mange blokkerer ut en traumatisk hendelse – en overlevelsesmekanisme som kan fungere akutt. Men, det vil som oftest manifestere seg senere i livet gjennom forskjellig type ødeleggende adferd, eller psykiske problemer.

Flere studier har vist at seksuelt misbruk fører til betydelige forandringer i hjernens utvikling og funksjon. Teicher et al. (1993) fant økt mulighet for en type epilepsi og mindre andel nevefiber som formidler informasjon mellom de to hjernehalvdeler. Det samsvarer med Ito et al.(1993) som viste til asymmetri i hvordan hjernehalvdelene ble brukt, samt elektrofysiologiske avvik hos seksuelt misbrukte barn.

Mange studier har funnet sammenheng med redusert størrelse av venstre hippocampus hos seksuelt misbrukte barn og traumatiserte personer generelt. Hippocampus er den delen av hjernen som mottar signaler fra amygdala, som er en slags alarmsentral for sensorisk informasjon om ting som kan være en trussel. Dette er relatert til blant annet hukommelse, da amygdala husker alt som har skjedd, og sender det videre til hippocamus som da hjelper til å analysere opplevelsen ved å lage blant annet minner og språk omkring den.

Lindauer (2005) viste til at et hippocampusavvik på 13–14 % i en gruppe med PTSD-pasienter ble redusert til null avvik etter 16 timer med traumebehandling.

Flere studier viser til økt mengde av stresshormonet kortisol hos misbrukte barn, noe som og er vanlig hos personer med PTSD . Økt mengde kortisol ødelegger hippocampus, noe som har blitt påvist av blant annet Alfonso et al, (2004), og Woolley, Gould og McEwen, (1990).

Ser vi på bevisene for andre akutte skader hos seksuelt misbrukte barn finnes det for eksempel kjønnssykdommer, skader i kjønnsorgan og indre organer – og dødsfall.

Ser vi på bevisene for akutte fysiske skader hos seksuelt misbrukte barn finnes det for eksempel kjønnssykdommer, skader i kjønnsorgan og indre organer – og dødsfall. Det er og en enorm mengde forskning som viser til andre skader.

Mannarino and Cohen (1986), fant  69% som hadde symptomatiske tegn på seksuelt misbruk, 64% av barna i Tong, Oates, and McDowell’s (1987),  og 79% i Conte and Schuerman (1987), hadde og symptomatiske tegn. Det kan være depresjon, PTSD, angst, dårlig selvtillit, somatoforme lidelser, kompleks PTSD, emosjonell feilregulering, nevroser, skader på det limbiske system, og andre mer generelle tegn som seksualisert atferd, skole/lære problemer, atferdsproblemer og destruktiv atferd.

Ved alle typer seksuelt misbruk, voksne eller barn, har  hovedtyngden av misbrukte skadevirkninger de sliter med, og skal man beskrive unntaket her må det  legges stor vekt på at de er nettopp det. Alt annet setter en presedens for økt misbruk, det er hva vitenskapen forteller oss.  Fremmer man pseudovitenskap som forteller det ikke er noen big deal for de fleste barn å bli seksuelt misbrukt, at kun 5%  opplever det seksuelle overgrepet som traumatisk i øyeblikket det skjer, ja da settes en farlig tanke igang hos pedofile.

Den store mengde forskning som forsøker å forklare hvorfor noen seksuelt misbruker barn, viser til hvordan pedofile rettferdiggjør sine handlinger så de kan utføre nye overgrep. «Hjelpe barnet til å ha sex, sex undervisningen jeg gir er bra for barnet, barnet likte å ha sex», og ikke minst,» ingen skade har skjedd«, er noen av de kognitive vrangforestillingene.

I tillegg til all denne vitenskapen, forteller hjertet oss hva som er rett og galt her.

Tjomlid’s samlede verker om temaet:

1. [09.07.2006] En pedofil jævel?
2. [09.07.2006] Om barneporno og tankekontroll
3. [20.07.2006] Ny nettrekord for barneporno?
4. [22.12.2006] Kripos ser deg!
5. [26.12.2006] IWF overdriver igjen
6. [26.12.2006] Statistikken taler mot nytt lovforslag
7. [26.12.2006] Ny absurd lov
8. [04.02.2007] Tanker om barneporno
9. [04.02.2007] NoAbuse.no – statistikk til besvær
10. [07.02.2007] Typisk debatt om pedofili
11. [10.02.2007] Predator Panic
12. [09.07.2007] Tvilsom journalistikk
13. [08.07.2007] Debatt om min blogg
14. [24.03.2007] Dommer kritiserer COPA
15. [25.3.2007] Grov barneporno
16. [14.07.2007] Ny undersøkelse om barns sikkerhet på nettet
17. [15.07.2007] Internettovergrep – en myte?
18. [21.07.2007] Kripos frykter flere overgrep på nett
19. [09.05.2007] Drapsmann for Taliban
20. [09.05.2007]  Tvilsom journalistikk
21. [14.07.2007] Debbie Nathan tenker høyt om barneporno
22. [25.10.2007] Vil sjekke PC og telefon til pedomistenkte
23. [12.11.2007] Barneporno-tabbe i media?
24. [13.11.2007] Ny studie avviser sammenheng mellom tidlig seksualdebut og ungdomskriminalitet
25. [16.11.2007] 14-åring sa nei til sexerstatning
26. [16.11.2007] Dyresex blir forbudt i Norge
27. [25.11.2007] Menns seksuelle hykleri?
28. [21.12.2007] Og nå over til…
29. [01.01.2008] Obligatorisk nett-sensur i Australia
30. [12.01.2008] Hysteri om Lommemannen
31. [14.01.2008] Lommemannen, Staff og samfunnets umodenhet
32. [14.01.2008] Stopp SMS-aksjon mot Staff
33. [26.01.2008] En av de verste sexforbryterne i England?
34. [31.01.2008] Paedogeddon
35. [01.02.2008] Lommemann-formue kan gå til ofrene.     Slettet 2014.
36. [18.03.2008] Studier viser at frykten for internettovergripere er grunnløs
37. [23.03.2008] Er en som besitter barneporno nødvendigvis pedofil
38. [07.04.2008] Bortført av pedofil?
39. [20.04.2008]  Dupre – barneporno
40. [22.04.2008] TV2 voldtar statistikken
41. [28.04.2008]  Er Tjomlid pedofil?
42. [01.05.2008] Kripos’ nye dilemma: Ekte eller falsk barneporno?
43. [05.05.2008] Staff – en stor humanist!
44. [18.06.2008] Radosh om barneporno
45. [19.06.2008] Teen girl pleads guilty to child porn charges
46. [24.06.2008] Småbarn tvunget til sex foran hundre voksne
47. [29.06.2008] Svenske straffes for oppkonstruert overgrep
48. [10.07.2008] Nekrofili – et seksuelt overgrep mot liket?
49. [17.07.2008] Verdens beste pappa pedofil?
50. [09.08.2008] Hvorfor den seksuelle lavalder bør senkes
51. [11.08.2008] Doug Stanhope om barneporno og pedofili
52. [12.08.2008] Idiotisk rød chatte-knapp varsler politiet
53. [03.09.2008] Storberget med mer barneporno-svada
54. [04.09.2008] Patrick Kelly – Uskyldig dømt?
55. [05.09.2008] Den Røde Knappen
56. [09.09.2008] Vi elsker å hate Krzysztof og Fritzl
57. [18.09.2008] Nakenprat offer for diffust lovverk
58. [18.09.2008] Barneporno og overgrep
59. [23.09.2008] Tatt for hva?
60. [27.09.2008]  Sex-psykolog advarer foreldrene
61. [18.10.2008] Muslimske terrorister knyttes til barneporno
62. [22.10.2008] Melkepupp er barneporno
63. [29.10.2008] Når lovverket rammer feil
64. [12.11.2008] Heller død enn seksuelt tilfredsstilt
65. [20.11.2008] Aschberg sikter på pedofile – men bommer stygt
66. [28.11.2008]  Verden går av hengslene
67. [07.12.2008] Virgin Killer
68. [08.12.2008] Simpsons barneporno
69. [15.12.2008] Også DU kan være pedofil!
70. [15.12.2008]  Hvileløs jakt etter det riktige straffenivået
71. [20.12.2008] Hvorfor lyver Kripos og Telenor?
72. [19.12.2008] Sexpress mot unge på nettet
73. [27.12.2008] Tullete nettvettregler for barn
74. [02.01.2009] Justismord overfor barnepornosiktet skiensmann
75. [25.01.2009]   Religionstime med barneporno
76. [01.02.2009] Et selvportrett hos deg, barneporno hos meg
77. [07.02.2009] Internettovergrep er kun statistisk støy
78. [08.02.2009] Når ungdommelig kåthet blir seksuelle overgrep
79. [20.02.2009] Når ungdommers kjærlighet blir kriminalisert
80. [23.02.2009] Dømt for barneporno – aktørene var voksne
81. [27.03.2009] Tok nakenbilder av seg selv – siktet for barneporno
82. [27.04.2009] Pedophilia and sexuality
83. [07.05.2009] Enda en absurd konsekvens av en absurd definisjon av barneporno
84. [14.05.2009] Heller vold enn sex?
85. [01.05.2009] Mer vås fra Kripos om Den Røde Knappen
86. [19.05.2009] Crazy Myka Fox – Social Tip #78 – SEXUAL MOLESTATION
87. [14.06.2009] Ulovlig jakt på enhjørninger
88. [19.06.2009] Medietilsynet pisser på overgrepsofre
89. [21.06.2009] Barneporno eldes som en god rødvin
90. [30.06.2009]  Judith Levine – Kids, Sex & the State
91. [10.07.2009] Den Røde Knappen – fortsatt uten målbar effekt
92. [25.07.2009] Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide
93. [01.08.2009] Frivillig sex er ikke voldtekt
94. [12.09.2009] Problemet med å ha en A-cup-fetish
95. [13.09.2009] Uheldig tosk
96. [18.09.2009] Vås om barneporno og pedofile fra FN
97. [03.04.2010] Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
98. [10.04.2010] Håpløst EU-utspill om seksuelt misbruk av barn
99. [15.04.2010] Barneporno er ikke hva det en gang var
100. [21.04.2010] Den Røde Knappens effekt betydelig overdrevet
101. [21.05.2010] Ettersøkt pedofil knyttes til døde barn -ish
102. [29.05.2010] Pedofili-søppel fra Dagbladet og VG
103. [29.06.2010] Sexjakt på Internett
104. [30.09.2010] Bare 1,7% av domener på skandinaviske sensurlister inneholder barneporno
105. [26.02.2011] Penn & Teller’s Bullshit – Teen Sex
106. [25.03.2011] Noen tanker om ansvarliggjøring og seksuell lavalder
107. [03.05.2011] Når voksne kvinner blir barn
108. [03.06.2011] Fører nettporno til flere overgrep?
109. [23.06.2011]  Jeg vil ha min apesex i fred!
110. [18.05.2012] Seksuelle overgrep mot en blyantstrek
111. [15.06.2012] Svenske frikjent for «manga-barneporno»
112. [18.10.2012] Vitenskapsblogger advarer nå foreldre…
113. [16.01.2013] Vanskelig nyansering rundt pedofili
114.  [9.10.2013]  Sitat-manipulering om voldtekt
115. [27.05.2014] Noen tanker om seksuell lavalder

Bilder:
io9.com
www.bodynomics.com
cor13ministries.wordpress.com
bbcnews.tumblr.com
www.facebook.com